Tanker om valgresultatet

La meg først få lov til å gratulere Jens Stoltenberg og regjeringen med gjenvalget. Vi har hatt et godt samarbeid og en svært god dialog med både enkeltstatsråder og regjeringspartier i de fire årene som har gått og jeg tror det er stabilitet og forutsigbarhet som har vært en av regjeringens, og da spesielt Arbeiderpartiets, suksesskriterier ved dette valget. Jeg er imidlertid ikke sikker på at alt vil bli så enkelt som det ser ut til. Det er noen forhold ved valgresultatet som er verdt å merke seg.

For det første er Arbeiderpartiet igjen tilbake over 35 %. Det er det beste resultatet siden 1993. Dette ville i gamle dager vært nok til at AP hadde søkt regjeringsmakt alene, og hadde de ikke vært i en koalisjonsregjering fra før så hadde nok det vært tilfelle.

SV er regjeringens store taper. Ansvarligheten har kostet, og paradoksalt nok er det en enda mer ansvarlig regjeringspartner som har tjent på det. Dette kan det tenkes at SV vil kreve kompensasjon for i form av politisk uttelling. Hva dette munner ut i, i form av politiske krav, skal bli spennende å se. På den andre siden vil AP trolig kreve flere statsråder som følge av økt oppslutning. Dette vil være nok en kime til konflikt.

Så ser vi det interessante forholdet at vi ved dette valget for første gang på mange år igjen har fått et flertall av Høyre og Arbeiderpartiet. En allianse som tidligere kunne sikre flertall for store viktige saker, der småpartiene heller ville prioritere egenmarkering fremfor langsiktig tenkning. Denne alliansen kan for eksempel sikre flertall for oljeutvinning i Lofoten dersom den saken skulle komme til en avgjørelse i denne Stortingsperioden. I tillegg har AP også flertall sammen med det tradisjonelle sentrum (SP, KrF og det som er igjen av Venstre). Med andre ord. Man skal ikke se bort fra at sterke krefter i Arbeiderpartiet i løpet av Stortingsperioden vil se seg tjent med å komme i en situasjon der SV og/eller Senterpartiet vil ønske å tre ut av regjeringen. En ren AP-regjering vil da ha store politiske manøvreringsmuligheter.

Interessant er det også at Høyre og FrP til sammen nå har passert 40 % oppslutning. Så sterk har norsk høyreside aldri vært på Stortinget. Høyre har forsynt seg kraftig at Venstres velgere, og jeg håper og tror at en lærdom flere partier tar av dette, er at ultimatum stilt på direkten i et radio- eller fjernsynsprogram er en veldig dårlig strategi for å bygge et langsiktig tillits og samarbeidsforhold.

Det var stabilitet og styringsdyktighet som fikk betalt ved dette valget. Det er jeg glad for. Derfor vant Høyre og Arbeiderpartiet. Nå håper jeg at Jens styrer skuta i stø kurs til det beste for landet, og til det beste for norsk byggenæring.

Det betyr ikke at det kommer til å bli en kjedelig periode i norsk politikk de neste fire årene.