"State of the Nation", hva nå?

Det har nå gått en uke siden Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) la frem sin tilstandsrapport for offentlige bygg- og anlegg. Et vedlikeholdsetterslep på hele 800 milliarder er et nesten uhåndterlig høyt tall. Omtrent et helt statsbudsjett eller 1/3 av oljefondet. Dette burde tilsi at forvaltningen av realformuen vi har plassert i bygg- og anlegg bør være et like viktig element i diskusjonen om hvilket samfunn vi ønsker å overlate til neste generasjon, som diskusjonen om hvordan vi forvalter vår oljeformue.

Men jeg er ikke sikker på om flertallet av politikere, verken på Stortinget eller i regjeringen, greier å balansere dette fokuset. Det er kommet mange innspill fra ulike hold regjeringen gjør klokt i å vurdere. I tillegg til den tiltaktslisten som RIF presenterte i forrige uke, var KrF på banen i går med forslag om å omgjøre både Statens Vegvesen og Jernbaneverket til statlige foretak med mulighet til å låne penger for investeringer i infrastrukturprosjekter, for eksempel OPS-prosjekter. Denne eller andre former for organisasjonsmodeller må uten tvil til, dersom staten skal evne å håndtere økende vedlikeholds- og investeringsoppgaver. I den forbindelse vil jeg også anbefale tidligere statsråd Matz Sandmanns kommentar i Dagsavisen som også tar tak i dette i sin ”Hilsen til Torbjørnrud” .

Det ser ut til å ha blitt et mantra fra regjeringens sverdsvingere i enhver finansieringsdebatt at ”det er ikke mangel på penger i staten”, hver gang andre organiseringsformer innenfor samferdselssektoren diskuteres. Slik var også reaksjonen var på utspillet fra KrF. Men når ingen ting skjer, så gir dette svaret bare inntrykk av økt handlingslammelse i regjeringen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det finnes en rekke samarbeidsløsninger i skjæringspunktet mellom byggenæringen og det offentlige som kunne ha løst mange av de utfordringene vi står overfor. Men tiden går, og det skjer lite.

Jeg savner et langsiktighetens perspektiv i den politiske diskusjonen i dag som går ut over forvaltningen av vår oljeformue. Kan noen fortelle meg hvor motviljen mot å se på andre løsninger kommer fra?